for
BOTSHABELO
Historier
25.08.2015
VIL GI GOPALANG EN TRYGG FREMTID
11 år gamle Gopalang har vært øyenstenen og fadderbarnet til Torunn Rugesæter og Gunnar Magnus Eriksen i seks år.
Hver måned sender de et beløp fra Bergen til Botshabelo slik at hjerteknuseren deres skal sikres skolegang og en tryggere fremtid i hjemlandet sitt, Sør-Afrika.
Gopalang er en oppvakt gutt. På skolen liker han best engelsk og matematikk. I tillegg er han en praktiker og problemløser som ikke gir opp om han møter en utfordring.
- Vi håper at vi skal kunne følge ham opp til han er ferdig med grunnskolen og videregående skole, sier de to.
Torunn og Gunnar ønsker å legge til rette for at Gopalang skal få den skolegangen han måtte ønske.
- Vil han komme hit til Bergen for å gå på skole, er han hjertelig velkommen. Men vi er jo klar over at kulturforskjellen mellom barnehjemmet i Magliesberg utenfor Johannesburg og vår norske tilværelse her på Paradis i Fana er ganske enorme. Det beste er nok å gå på skole i kjente omgivelser der han bor, sier Torunn som selv er lærer i den videregående skole.
Gopalang (2014)
I en eske
Torunn traff Gopalang første gang i 2009.
- Da var vi en liten gruppe fra koret som reiste til Botshabelo for å hjelpe til en ukes tid. Da var Gopalang fem år, forteller Torunn.
Det første møtet gjorde inntrykk.
- Han var sjenert. Men jeg la med en gang merke til det våkne blikket og utstrålingen hans. Etter hvert som vi ble bedre kjent, kom den åpne, livlige og tillitsfulle gutten som jeg seinere har lært å kjenne, mer og mer til syne.
Gopalang har bodd på barnehjemmet like siden han var baby. Torunn og Gunnar er blitt fortalt at faren leverte han til Marion og Con i en eske.
-Den gang var han en svært understimulert baby. Dette var nok også mye av årsaken til at han var veldig knyttet til Marion de første årene han bodde på barnehjemmet. Jeg la merke til at når hun ikke hadde Gopalang på armen, hang han som regel i beina hennes. Ofte sov han også med Marion og Con i familiesengen deres de første årene han bodde hos dem, sier Torunn.
Torunn husker hun ble svært overrasket første gang hun tok Gopalang med til kjøpesenteret i Magliesberg for å kjøpe ham en gave. - Han ønsket seg en tåteflaske. Jeg var i tvil om det det var en passende gave til en så stor gutt. Men av Marion fikk jeg forklaringen på det litt spesielle gaveønsket. Kaffe blandet med en god slump melk var yndlingsdrikken hans om kvelden. Tåteflasken med kaffeblandingen viktig når han skulle legge seg.
Gopalang (2009)
Gopalang og Torunn Rugesæter
Stas med gaver
Gopalang har bursdag 23. august. Da kommer det alltid gaver fra Norge i posten. Det samme skjer til jul. Torunn og Gunnar pleier også å sende med en pakke om noen reiser til Botsabelo fra Bergen.
-Det er jo litt vanskelig å vite hva en gutt som bor så langt borte behøver. Vi pleier å sende klær og leker som vi tror passer. Flere ganger har Nicole sendt oss bilder fra oppakkingen. Slik vet vi at Gopalong setter pris på det han får, sier de to. De gangene Marion og Com har vært på besøk i Bergen, har de alltid hatt med tegninger som Gopalong har tegnet til dem.
Gunnar traff Gopalong første gang da koret var på dugnads- og påsketur til Botshabelo i april 2014. Den litt runde smågutten som Torunn husket fra besøket fem år tidligere og som Gunnar inntil da kjente fra bilder, var blitt en lang og hengslete gutt i voksealderen.
-Han var litt sky og tilbakeholden første gang han så oss. Men etter hvert tødde han opp. Blant annet hadde han tatt på seg flere av klærne vi hadde gitt han. Det var ingen tvil om at han var stolt, sier de to.
Gopalang og Gunnar Magnus Eriksen (2014)
Knytter bånd
De forteller at de fikk mange fine stunder sammen de dagene de var på barnehjemmet.
- Men da vi skulle reise hjem, hadde han gjemt seg og vi måtte lete etter han. Gopalang liker ikke avskjeder, forteller de to
Som liten gutt hadde ikke Gopalong skikkelige fortenner i munnen.
-Jeg var sikker på han ville trenge tannbehandling. Men da vi kom tilbake i fjor, møtte vi en gutt med en perlerad av skinnende, hvite og feilfrie tenner i munnen. Det var så morsomt å se, sier Torunn.
Torunn og Gunnar er også glad for at penger fra Norge kunne gi Gopalang mulighet til å bli operert på et godt sykehus da han brakk beinet for noen år siden.
- Det var et stygt brudd, men han har ikke fått noen men etter uhellet. Vi er glade for at han fikk skikkelig behandling, sier de.
Torunn og Gunnar anbefaler alle som støtter arbeidet for barnehjemmet i Botshabelo om å gjøre som dem - knytte til seg et fadderbarn og følge det gjennom oppveksten.
-Gjennom kontakten med Gopalang har vi fått en sterkere og mer konkret tilknytning til barnehjemmet enn om vi ikke hadde hatt noe fadderbarn, sier de to.
Gopalang (2009)
Tekst: Ragnhild Hov