Så heldig jeg er som får lov til å komme så tett på livet i Botshabelo, et lite under av et samfunn på den andre siden av jorden. Ikke et under som krever en gud, men troen på fellesskap, det gode i mennesker og på at det aldri er for sent å få hjelp og få stablet sammen det livet du har. Her har en annen verden faktisk blitt en mulighet.

​

Jeg begynte i Sangkoret Lyderhorn høsten 2024, akkurat i tide til det kom besøk fra Botshabelo. Nicole, Michael, Sissy og Lerato spredte varme, rytme og historier om hverdagen i Botshabelo. Vertskapet sto for velkomst på Flesland, samlinger og fester i løpet av en intens uke. Mange av de som var med har kjent hverandre i en mannsalder, men nye venner var også veldig velkomne.

​

Gjensynet
Jeg blir helt overveldet av gjensynet! På parkeringsplassen i Johannesburg var det ikke bare Michael som kom for å hente oss med minibussen, men også Nicole og Lerato, med sin lille baby i armene, Richard, Luke og Shoni. De tre sistnevnte hadde jeg bare hørt om. I øyeblikket glemmer jeg helt at jeg bør introdusere familien min, Håvard, Mats (21 år) og Julia (17 år), men de klarer seg fint - og gledestårene mine kan fortsette å renne.

​

I Botshabelo blir reisefølget på 16 personer tatt imot av Marion og Leigh, og mange andre som vil hilse på. Det blir mange ansikter og navn, og Marion introduserer de sist ankomne som «og alle sammen». Syng heller en sang! Det blir sanger; Shoni er forsanger og vi klapper med på rytmen.

​

Møtet med barn og unge
Marion er «Magogo» og førstevalget til ungene. Det er ikke rart, hun har et stort smil og tid til å snakke med hver og en. Vi får alle litt av hennes tid og oppmerksomhet, og kjenner på gravitasjonen. Hun er både påkoplet verdenspolitikken og alle som bor i Botshabelo. De fleste ungene her er ikke så veldig opptatt av gamlingene som har kommet på besøk. Vi må jobbe hvis vi vil ha en unge på fanget eller få vite litt om hvordan det er å være ungdom i Sør-Afrika. Veldig likt som hjemme i Bergen med andre ord. Da er det litt annerledes for Mats og Julia, de kopler seg på ungdommer som vil prate og henge, og unger som synes det er gøy og spennende med store ungdommer.

​

Jeg opplever at det i Botshabelo bor mange unger og ungdommer som står trygt i seg selv. Det er helt tydelig at ungene er vant med å være en del av en gruppe og vente på tur. De er fantastisk flinke til å til å stille seg opp i kø, stå i en ring eller sitte sammen i skyggen. De større ungene får ofte ansvar for å hente noe eller gå med en beskjed, og det er en tydelig forventning om at alle skal bidra. Sangen er viktig. Her er det ingen som ikke kan synge, alle er med og rytmen er like viktig som teksten. Med sang, rytmer og dans finner vi et fellesskap på tvers av språk og kultur.

​

Det er en hvit gutt som kan danse!
Mange henger seg på når Mats setter på musikken og drar i gang en danse-seanse ute på plassen foran skolebygget. Her er det plass til både tilskuere og de som vil lære. Det utveksles «amapiano»-danser som ungdommene, fra både Botshabelo og Bergen, har plukket opp fra Tik Tok og Mats lærer bort noen breaketriks. «Nå er det konkurranse», roper Marion og bestemmer at det skal være battle med guttene mot jentene. I dag vinner faktisk guttene. Tiden går når vi har det gøy, og så er klokken blitt over fem.

«Vi skal jo ha is!» utbryter Marion, «løp hjem og hent fat og skje».

​

Store kontraster
Kontrasten til husene våre hjemme i Bergen er stor! Her bor de slik vi kanskje gjør på en leirskoleuke eller et par netter på interrail. Privatliv er en luksus som det ikke er plass til. Caretakers har ansvar for 6-10 unger og de bor tett sammen. Slik er det i husene både hos Marion og Lerato, og hos caretakere som bor i enkle blikkskur. Vi får komme inn og se oss rundt i to av skurene. De har to soverom og litt hylleplass til det nødvendigste mellom rommene. Hos noen er det en tv-skjerm og -spill. Matlagingen foregår utendørs. Ungene sover to i hver seng i køyesenger. Det som ikke går i bredden, går i høyden.

​

Det er mye glede, humor og varme i Botshabelo, men den materielle standarden er veldig lav. Vi kjenner på at det rart å bruke alle klærne vi har med oss. Det føles feil å komme i stadig nye klær når vi ser at ungdommene her har så lite. Å være på besøk i Botshabelo er å stå i kontrastene; mellom glede og fattigdom, fellesskap og usikker fremtid som voksen.